søndag 4. november 2012

Hvordan skal læremidler produseres og selges?

Dette er et referat fra en konferanse som ender opp i et grunnleggende spørsmål om hvordan læremidler skal omsettes i Norge. Jeg skriver som privatperson, ikke på vegne av NDLA.

Alt på ett brett

Konferansen «Alt på ett brett» ble arrangert i Sandefjord den 1. og 2. nov av Brettboka.no, ved gründer Olav Reitan. Med god hjelp av VG1 Service og samferdsel ved Sandefjord vgs dro de i land et greit arrangement, der hovedfokus var på markedsføring av Brettboka.

Brettboka er en salgs- og distribusjonskanal for kopibeskyttede pdf-lærebøker fra forlagene, og fins foreløpig bare som en app på iPad. Appen er også en pdf-leser med en del funksjonalitet, blant annet opplesing, markering og kommentering av tekst.

Konferansen skulle være en kombinasjon av presentasjoner av Brettboka, diverse nettbrett, systemer og bedrifter samt utveksling av pedagogiske erfaringer med bruk av nettbrett i skolen. Jeg syns imidlertid reklamedelen fikk litt for stor plass, på bekostning av erfaringsutveksling, noe jeg tror flere var enig i.

Dialogmøte

Siste post på konferansen var et dialogmøte mellom forlag, nettbrett- og app-leverandører, skolebokinnkjøpere og lærere. På scenen satt et panel bestående av representanter fra forlagene Cappelen/Damm, Gyldendal, Aschehoug, og Fagbokforlaget, samt en læremiddelinnkjøper fra Sandefjord vgs.

Forlagene fikk snakke om sine digitale satsinger, og møtet så ut til å bli litt kosete, inntil det kom et par rett-på-sak-innlegg fra salen. En etterlyste læremidler som var tydeligere på sammenhengen med læreplanmålene. Han ønsket seg målene som inngang, slik at han kunne få opp alle ressurser som hørte til hvert mål. Dette ble delvis pratet bort fra forlagshold, med at «naturligvis var bøkene laget etter læreplanmålene».

En annen taler fra salen syntes løsninger som Brettboka var alt for gammeldags, og han etterlyste større visjoner for digitale læremidler fra forlagene enn «flate» pdf-filer. Dette fikk forlagene til å gå i forsvar: de sa at de måtte bruke de kanaler som var tilgjengelige, og de hadde også andre ressurser. Gyldendal innrømmet at deres Smartbok, som ligner på Brettboka, var «retro» («men lærerne likte den»). 

Alle forlagene sa ellers at de hadde større planer på trappene, selv om de ikke ville gå i detaljer midt blant konkurrentene. De var imidlertid samstemte i at problemet med å lage digitale læremidler er at de ikke tjener penger på dem, fordi det er dyrt, og bruken er for liten. De pekte også på at det er store utfordringer med å skulle betjene et utall brukersystemer, og stilte seg spørsmålet om alle forlag skulle være nødt til å utvikle hver sin app for alle plattformer?

Offentlig digital bokhylle?

Det var etter dette at representanten fra Aschehoug sa: «Det offentlige bør lage den digitale bokhylla som innholdet fra forlagene skal inn i». Det ble ingen diskusjon om dette, men de andre i panelet var tydeligvis enige. Hvordan et slikt system skulle ha virket ville ha vært en interessant diskusjon. Jeg kan tenke meg at de ser for seg at vi fremdeles skal ha mange store forlag som lager hver sitt verk, slik at skolene skal ha valgfrihet. De ser nok også for seg en portal med telling av antall elevlisenser.

Forlagene påpekte imidlertid selv at Norge er et lite språkområde, og jeg tror ikke vi vil ha råd til en luksus som tre-fire konkurrerende læreverk i noen fag er, dersom vi skal ha oppdaterte læremidler i alle fag. I en verden i stadig forandring blir levetiden til læremidlene kortere og kortere, og de må utnyttes fullt ut mens de er ferske. Det klarer vi ikke med salg av enkeltlisenser og passordbeskyttelse. Det offentlige bør derfor kjøpe inn læremidler for fri bruk, og som også fritt kan gjenbrukes.

Hvis vi går inn på denne modellen, har vi allerede ei slik «bokhylle» som Aschehoug etterspør, nemlig NDLA. Det trengs ingen telling av bruken, og da forsvinner tusenvis av årsverk til bestilling, fakturering og økonomioppfølging på skoler og i forlag. Disse ressursene kan heller brukes til produksjon av læremidler, og til utvikling og vedlikehold av systemer for tilgjengeliggjøring.

Det er opp til det offentlige å få til en endring av dagens innkjøpssystem, fordi det er de som innkjøpere som bestemmer hva og hvordan de vil kjøpe. NDLA har vist at det er mulig å kjøpe inn og produsere læremidler som legges ut med fri lisens. At det er lovlig, har EFTAs oervåkingsorgan slått fast. Dersom det er mulig å gjøre dette for noen fag, bør det være mulig for alle. Hvis forlagene bare snur litt på tankegangen, vil de se at dette er et stort og interessant marked, men som er grunnleggende forskjellig fra dagens.

onsdag 30. mai 2012

Skolens hjerteslag

For en ikkemedisiner kan dette se ut som et elektro-kardiagram, altså en registrering av hjertets elektriske aktivitet. Det er imidlertid ikke hjertets, men skolens aktivitet vi ser, nærmere bestemt bruken av NDLA-ressursene i løpet av en uke.
Figuren kunne like gjerne vist bruken av its learning, fronter, eller andre skoleressurser på nett: fordi kurven da ville vært nesten identisk. Den har to topper, før og etter lunsj, og en topp etter middag. Mange holder ut til langt på kveld! Læreres og elevers påstander om kveldsjobbing er hermed bevist.

lørdag 24. mars 2012

Snørydding på verandaen


Overhalla 24. mars 2012. Verandaen i min ringe bolig skal ryddes for snø til påske, når lettølet skal nytes i solsteika. De siste dagers regn har klappet sammen takraset med en halvmeter, og det er kompakt masse som skal fjernes. Tips til andre som skal gjøre det samme på hytteverandaen:
  • Bruk en spade til å spa løs den kompakte snøen
  • Kjør vekk snøen med ei snøskuffe
  • Legg arbeid i å lage en slak og fast utkjøringsvei

fredag 24. juni 2011

Elevens glede

Hva skjer hvis man tar en avisartikkel og systematisk erstatter et begrep – lærer – med et annet – elev? – Ganske rart noen steder, men noen ganger en kilde til ettertenksomhet. Her er i alle fall et forsøk.

----------------------------------------------------------

Av INGE EIDSVÅG- lektor, Nansenskolen, Lillehammer
Lett omarbeidet versjon av artikkel i Aftenposten: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4155359.ece

MØTET MED ELEVENE. Hvis skjemaene, kontrollen og rapportene dominerer, da blir eleven en humørløs pedant og skolen en steril målstyringsinstitusjon.

Valgte å bli elev. I 1962 skrev Jens Bjørneboe, selv elev ved Steinerskolen i Oslo i syv år, essayet Eleven og eleven. Der sier han bl.a.: «Elevens egentlige arvesynd er to laster: Pedanteri og humørløshet. (...)Naturligvis er det bare én stemning som kan bringe en elev til å beholde den rette blanding av humor og bestemthet overfor sine elever, gjennom år etter år. Det er at han går til sitt arbeid i klassen med glede.»

Gleden
Hvorfor valgte jeg selv en gang å bli elev - og hvorfor er jeg etter 38 år i skolen fremdeles elev? Svaret er: Gleden. Den jeg kjente første gang som studentelev i klasse 3a ved Glomfjord skole høsten 1967 - og som jeg opplevde igjen for et par uker siden på Nansenskolen.
Hvilken glede er det jeg snakker om? Gleden ved å fortelle, forklare, dele, lytte til, være sammen med. Gleden ved å forberede meg, finne frem nytt stoff, prøve ut nye metoder. Gleden over å skape noe nytt ved å gi liv til noe gammelt. Gleden ved å forsøke å vekke noe i elevene, som mine elever en gang vekket i meg. Gleden over noen ganger å lykkes med å finne elevene der de er - og så vise dem noe de ikke visste at de hadde bruk for.

Tillit
Hvordan skapes og bevares arbeidsgleden hos elever? For meg har tre forutsetninger vært viktig. For det første: Tillit. En elev trenger å bli møtt med tillit, fra elevene, foreldrene, kollegene, rektor - og politikerne. Tillit til at vi anstrenger oss og gjør vårt arbeid så godt vi kan, til at vi forbereder oss og fornyer oss. Til at vi er glad i elevene våre og vil deres beste.
I det siste har noen politikere kommet med forslag om at elevene skal gi elevene karakterer. Dette røper en forunderlig tro på rangeringens underverker. (Skal barn også gi karakterer til førskolelære og SFO-ansatte? Og hva med foreldrene, skal de slippe unna?) Hvordan vet vi at de mest populære elevene også er de beste? Vet barn alltid sitt eget beste?

Trenger
En god elev skal ikke alltid gi elevene det de vil ha, men det de trenger. En blir ikke nødvendigvis populær av det, i hvert fall ikke på kort sikt. Nei, vi må ikke lage skolen til et revisjons- og rapporteringsbyrå, der elevene fra første dag speider etter svakheter hos sine elever. Da utvikler vi det motsatte av tillit.
Men skal ikke elevene få si hva de mener om undervisningen? Jo, men det må skje i samtalen. Den dannende samtalen, som alle parter kan lære noe av. Der vi møter hverandre med det tillitsfulle blikk, og der vi ikke ser etter svakheter, men muligheter.
Der tilliten mangler, overtar kontrollen. Og kontroll blir det sjelden nok av. Kontroll fordrer stadig mer kontroll, mer rapportering, mer dokumentasjon.

Fagkunnskap
Noen sier at elevens faglige kunnskaper ikke er så viktig lenger. Med moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi kan elevene i løpet av minutter laste ned kunnskap for et helt liv. Den ligger i store flak langs den elektroniske highway og venter på å bli plukket opp. Eleven skal være veileder, som viser hvor kunnskapen finnes.
Men for å veilede må man vite hvor veiene går. Dessuten: Elevene kan laste ned informasjon, men ikke kunnskap. Informasjon er kunnskapens råstoff, men den må erobres, bearbeides og innforlives i en meningsfull sammenheng. Gjøres til sitt eget. Kunnskap er alltid kroppslig i en dyp forstand.

Erkjennelsesglede
Elevens kunnskaper må stadig fornyes og utvides. Forutsetningen for dette er en dyp og varig erkjennelsesglede. Den smitter også elevene, selv der hvor hettegenseren brukes som hørselvern. Og dess mer vi elev, dess mer vokser lærelysten. Det er som å drikke saltvann mot tørste. Vi drikker og blir enda mer vidunderlig tørst. Til slutt sier vi kanskje med Aksel Sandemose: «Tenk å måtte gå i graven uten å vite hva rumpetroll heter på oldpersisk.»
Elevens faglige og pedagogiske selvutvikling stimuleres av lesning, samtaler, filmer, musikk, teater, kurs, reiser. Impulser og gode eksempler fra andre skoler og andre miljøer er balsam for en elevsjel og bidrar til å bryte vanens blikk. For den sløvende rutinen er en fare for enhver elev. Den legger et støvlag over lærestoffet, og elevene lukter det på lang lei. Hvis ikke eleven har nærhet til og er oppriktig engasjert i stoffet, hvordan kan vi da forvente å tenne interessen hos elevene? De møter jo fagene gjennom oss.
Den tredje forutsetningen for min arbeidsglede som elev er pedagogisk frihet. Frihet til å forme elevrollen med entusiasme og oppfinnsomhet. John Steinbeck sa en gang: «En god elev er en stor kunstner. Å undervise kan endog være den viktigste av alle kunstarter, siden mediet er det menneskelige sinn og den menneskelige ånd.» Hvis det er et fnugg av sannhet i dette, da må kunstnerens frihet også gjelde for eleven. Ikke en frihet fra, men frihet til. Ikke frihet til å bestemme hva vi skal undervise om, men hvordan.
Pedagogisk frihet er ikke en luksus for forkjælte elever, men selve det stoff som holder gleden og gløden ved like. Kveles den pedagogiske frihet, kveles også den kunstneriske og skapende impuls i elevyrket. Rommet for å kunne utfolde elevens spesielle interesser og begavelse skrumper inn. Vi gjør nok det vi blir pålagt, men vi gjør det uten glede. Vi sitter ikke oppe i sene kvelder og forbereder oss, reiser ikke på kurs i helger og ferier. Uten pedagogisk frihet forvandles eleven sakte, men sikkert til byråkrat. Og til slutt reduseres undervisningen til det som bare lar seg teste, dokumentere og rapportere.

Ny stortingsmelding
Det er i møtet med elevene vi elever opplever gleden sterkest. I de magiske øyeblikk da noe nytt bryter gjennom. Som når lesekoden knekkes, når «Lisa gikk til skolen» lokkes ut av et brunt trestykke med hull i, når de tørre fargene i et malerskrin ved hjelp av vann, pensel og hånd skaper en ny verden. Eller når vilje og utholdenhet øves i stille arbeid. Eller kanskje enda sterkere: I den tillitsfulle samtalen, der vi kjenner at vi holder noe av elevens liv i våre hender.
Jeg ser frem til den dagen da vi får en stortingsmelding om hvordan arbeidsgleden hos norske elever kan stimuleres. For hvis den blir borte, da forsvinner også overskuddet, gløden i blikket, plystringen i korridorene. Hvis skjemaene, testene, kontrollen og rapportene dominerer, da blir eleven en humørløs pedant og skolen en steril målstyringsinstitusjon. Og vi glemmer det som Arne Garborg en gang formulerte slik: «Det hjelper korkje med timeplanar, instruksar eller nokon ting; det som gjer skulen til det den er, er læraren.»

tirsdag 31. mai 2011

Det er feil å påstå at regnskog er jordens lunger

En vrangforestilling som til stadighet gjentas er at verdens regnskoger kan kalles jordens lunger fordi de tar opp CO2 og produserer det oksygenet vi trenger.

Hvem er det som sier dette?
Uttrykket brukes over alt, men sist oppdaget jeg det på nettstedet Jordens lunger som nylig ble lansert. Det er et undervisningsopplegg innen naturfag og samfunnsfag for ungdomsskolen og VG1. Det handler om "det faglige grunnlaget for Regjeringens klima- og skogprosjekt", og bør derfor være godt faglig forankret.

I film nummer en fra Jordens lunger sies det:
"All skog binder karbon, men det er regnskogene som virkelig teller. Det tette grønne beltet av skog som spenner rundt jordkloden på begge sider av ekvator dekker kun 2 % av jordens overflate, men står for produksjon av omkring 40 % av oksygenet i atmosfæren."

Regnskog i balanse er ikke nettoprodusent av oksygen
For å gå rett på sak: i urørt regnskog bygges det opp trevirke (og annet biologisk materiale) av karbondioksid og vann, og oksygen frigjøres. Gamle trær og annet materiale som dør og råtner bruker opp alt det produserte oksygenet igjen. Dette er karbonkretsløpet i regnskogen.

Dersom regnskogen hogges, frigjøres mye av det bundne karbonlageret, og den blir en betydelig CO2 kilde. Hvis vi klarer å etablere ny skog, vil skogen kunne bli en netto CO2-forbruker.

Det er uendelig mange grunner til å unngå avskoging: bevaring av dyre- og plantearter, verne urbefolkningens leveområder, ta vare på skogens rolle som vannregulator og ikke minst å unngå at CO2-innholdet i atmosfæren øker. Det forsvarer imidlertid ikke at vi tar snarveier i måten vi framstiller ting på.

Hva med oksygen til oss mennesker?
Hvor skal vi få nødvendig oksygen fra hvis det er slik at skogen bruker opp det den produserer selv? Vi kan ta det med knusende ro: dersom vi får nok mat, får vi også nok oksygen. Det er nemlig slik at det er produsert akkurat like mye oksygen ved dyrking av den maten vi spiser som den mengden oksygen vi trenger for å forbrenne den.

At vi forbruker fossilt brensel i rekordtempo er vår forbannelse, men det er en annen historie...

Videre lesning:
http://jncc.defra.gov.uk/pdf/Biomass.pdf
http://www.biomassandbioenergy.nl/filesFFFseminar/FFF%20proceedings.pdf
http://kjellshvamenerua.blogspot.com/2011/03/myten-om-regnskogen.html
http://www.globalcarbonproject.org/index.htm
http://www.sik.se/traditionalgrains/review/Oral%20presentation%20PDF%20files/Wirsenius.pdf
http://www.uib.no/fg/dynamikk

torsdag 10. februar 2011

Hvorfor vil fremtidige roboter kunne bli superlærere?

(Inspirert av meningsurveksling på twitter i dag må jeg bare skrive dette.)
Jeg mener at roboter kan bli framtidens superlærere. "Framtiden" kan være her om 10 eller 20 år, definitivt om 40. Innen da vil trolig hjerneforskning og prosessorutvikling ha nådd så langt at vi har datamaskiner med en intelligens langt over vår.

Forsøk med roboter, slik vi ser det i nedenstående TED-video, viser at mennesker i stor grad blir venner med roboter og oppfatter og behandler dem som mennesker.




Det har også vært slått opp i nyhetene at man i Sørkorea alt har tatt i bruk roboter som lærere. Utviklingen av evnen til å registere tale, lage syntetisk tale og ikke minst mimikk og livaktighet, gjør at roboter kan bli utrolig like mennesker.

Likevel tror jeg ikke det er et krav at roboter skal være kliss like mennesker for at de skal få suksess, man kan godt tenke seg noe som nesten er en karrikatur. I framtiden er det andre egenskaper som vil spille en mye større rolle.

Framtidens roboter:
  • vil ha en IQ som sprenger alle menneskelige skalaer
  • vil bruke et kroppsspråk som er helt nøytralt i forhold til elevenes reaksjoner, dermed blir det ingen dobbeltkommunikasjon
  • kjenner alle pedagogiske teorier og læringsstiler, og kan anvende dem etter behov
  • husker alt de har fått vite om alle elevers bakgrunn
  • har tilgang til all verdens informasjon
  • husker alle tidligere svar og prestasjoner og kan tilpasse all veiledning til elevenes nivå
  • kan vurdere alle svar fra elevene på brøkdelen av et sekund og gi riktig respons
  • kan parallellprossessere all input fra en gruppe, for eksempel kan fire utsagn separeres og vurderes for seg
  • vil kommunisere trådløst med andre roboter og databaser samtidig som de har kontakt med elevene
  • kan kommunisere verbalt med en elev, samtidig som de chatter med andre via pc (eller hvilke dingser som måtte være aktuelle om noen år)

lørdag 4. desember 2010

Drama i fire akter: Skaper pc-en et klasseskille mellom sterke og svake elever?

Intro

Programleder Ingvild Bryn: – Fleire lærarar i den vidaregående skulen meiner eigen pc til alle fører til eit skilje mellom dei sterke og svake elevane. Mange let seg distrahere av pc-en i staden for å fylgje med i timen.


Et klasserom – elever strømmer inn og læreren står fremme ved overheadprojektøren.

Reporter Magnhild Øwre: – En helt vanlig førsteklasse på vei inn til norsktime ved Steinkjer videregående. Kampen om oppmerksomheten er i gang.

Kvinnelig lærer: – Men dere vet dere hva, jeg tror vi må starte med at dere legger ned pc-lokket, for jeg har noen viktige beskjeder, og da må vi ha litt oppmerksomhet her, ok? Kom igjen jenter. Få ned lokka!

Jente: – Og gutter.

Lærer: – Og gutter!

Reporter Magnhild Øwre: – Denne dagen skal de forberedes til en viktig prøve, men med hvert sitt åpne vindu mot verden har de mye som frister mer enn norsk litteratur, bare et tastetrykk unna; MSN, musikk fra pc-en og rett inn i ørene, facebook, ymse nettsteder.

Reporter Magnhild Øwre: – Kontakt med verden utenfor klasserommet tar mye tid og konsentrasjon.

(Elev fingrer med mobiltelefon)

Lærer: – Telefon! Ned!

Elev Christine Hoem: – Nei for det gjør timen mye artigere, den går fortere, det er mye artigere å sitte på facebook.

Reporter Magnhild Øwre: – Enn å følge med på norskundervisninga ja?

Elev Christine Hoem: – Ja jeg følger da med samtidig da, for jeg gløtter da opp og sånn men, ja det bli..mm.


Klasserom der elevene bruker pc-en ”fornuftig”

Reporter Magnhild Øwre: – I dag har de videregående elevene i mange fylker sin egen pc. Nord-Trøndelag var først ut.

Reporter Magnhild Øwre: – Og det var sånn det skulle bli. Elever i dyp konsentrasjon om fag. Som 17-åringene som fordyper seg i teknologi og forskningslære, og som i dag skal tegne en ny friidrettsbane etter internasjonale mål. Ingen forstyrrende facebook på noen av disse skjermene.
Elev Merete Hoset Løe: – Nei, når det blir interessant å holde på med det, så blir vi villige til å gjøre en innsats på det.


På lærerrommet

Reporter Magnhild Øwre: – Blant lærerne har diskusjonen gått helt siden pc-ordninga ble innført i Nord-Trøndelag for noen år siden. Mange er svært kritiske. De mener pc-en stikk i strid med intensjonene er i ferd med å skape et nytt klasseskille i klasserommet.

Adjunkt Kristine Brantsegg Moe: – Nei jeg tror flinke elever har veldig nytte av pc-en.

Reporter Magnhild Øwre: – Men ikke de svake?

Adjunkt Kristine Brantsegg Moe: – Ikke nødvendigvis, for jeg tror at det er for mye distraksjon for dem.

Lektor Gunnar Carlsson: – Jeg er ikke overbevist om at de blir flinkere, stikk motsatt. Jeg tror at de blir for forvirret, og blir for lite konsentrert. Det tror jeg.


Finale

Reporter Magnhild Øwre: – Forberedelsene til morgendagens norskprøve har i alle fall sterk konkurranse fra den spennende verdenen inne i pc-en.

Elev, Tonje Larsen: – Jeg har vært uten pc ganske lenge, og det var egentlig, jeg fikk egentlig med meg mer uten pc enn jeg gjorde med pc.

Reporter Magnhild Øwre: – Hvor mye husker du fra denne timen her da?

Elev, Alex Ulstad: – Neei, jeg tror jeg husker alt. Vi får se på prøven i morra.

Kilde: NRK Dagsrevyen, PC bruk i skolen: http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/240876/