Digital hjernesimulering – slik gjøres det

Henry Markram mener at sinnets mysterier kan løses – snart. I denne videoen fra et TED-arrangement i juli i år forteller han om hvordan han sammen med andre har funnet ut hvordan hjerneceller fungerer til minste detalj. Deretter har de laget en digital matematisk modell av 10.000 av dem som er kjørt på en superdatamaskin. Resultatet er slående!

Klikk "View subtitles" for norske undertekster (eller et av 6 andre språk.)

Jeg har oversatt undertekstene til norsk, mens Per Aarvik har gått gjennom dem og kommet med flere forbedringer. Han skrev: "Det er jammen et flott, effektivt og morsomt system for kollektiv jobbing! Mye å lære for det digitale skole-Norge - både i videregående- og høgskoler!"

Oversettelsene gjøres på nettstedet dotSUB, som har et interessant samarbeid med TED. For å kunne oversette må man registrere seg både på TED og dotSUB, og deretter koble sammen brukerkontoene på TED. Selv om det egentlig ikke er nødvendig, bruker jeg Subtitle Workshop når jeg oversetter, og laster opp den oversatte fila til dotSUB til slutt.

Den ferdig oversatte versjonen kan embeddes som vist ovenfor, eller den kan ses direkte på TED.

Oppdatering 24/11-09: IBM hevder de har simulert en kattehjerne, noe Henry Markram sterkt imøtegår.

Bokanmeldelse - Tålmodighetens stein

Aschehoug forlag tilbyr bloggere å anmelde bøker, og som en dytt i baken for å lese mer, syns jeg det var et godt tilbud som jeg slo til på. Etter å ha valgt kategorien samtidsromaner som interesseområde, fikk jeg raskt tilbud om å anmelde Tålmodighetens stein, med undertittelen Seng-e-saboor, av Atiq Rahimi.

Forlagets vaskeseddel lyder: "En kvinne sitter foran sin bevisstløse mann i en leilighet som er delvis ødelagt av krigen. Mannen er så skadet at man ikke vet om han kan høre. Likevel forteller kvinnen sin historie.
Seng-e-saboor stammer fra farsi og betyr tålmodighetens stein. I persisk mytologi dreier det seg om en magisk stein som man stiller foran seg for så å tømme seg for lidelser og elendighet. Man beretter alt man ikke våger å si til andre. Steinen tar til seg alle ordene, til den en dag sprekker - og da er man befridd."

Jeg har ofte lurt på hvordan det er å leve i et fattig, krigsherjet land. Hvordan er det for krigerne, for ektefellene, for barna og de gamle? Det var noe av grunnen til at jeg straks sa ja til å anmelde boka. Jeg tenkte også at jeg ville få med meg noe historie og geografi.

Jeg skjønte raskt at noe konkret historie og geografi ble det lita av, da det på en innledende side i den bitte lille boka sto: "Et sted i Afghanistan. Eller et annet sted." Altså ikke noen grunn til å ta fram atlaset, alt er stedløst. Man får imidlertid en sterk følelse av hele tiden å være intenst til stede i det rommet mannen ligger, og som kvinnen går inn og ut av.

Med årevis av tv-bilder på netthinna som bakgrunn; brungule sletter og grå leirhus, opplevde jeg at boka ga meg en gløtt inn i et Afghanistan som har levd i krigstilstand i tiår etter tiår. Den fortalte om hvordan religionen styrer alt som skjer, hvordan mannsdominansen undertrykker kvinner, og hvordan det er å være gift med en kriger som sjelden er hjemme.

Kvinnen i boka pleier sin mann samtidig som hun åpner seg mer og mer for ham, på en måte som hun ikke har gjort tidligere. Uten å vite om mannen som ligger i koma hører og forstår henne, laster kvinnen alt sitt sinne, sin sorg, skyld og skam, men også sin kjærlighet på ham. Spenningen bygger seg opp med hennes gripende livshistorie og det som skjer i og umiddelbart utenfor rommet. Hele tiden ligger uvissheten om han kan høre henne og våkne av komaen som en sitring. Sammenlikningen med steinen Seng-e-saboor gir en forventning om en eksplosiv slutt. Kvinnen har forhåpninger som minner meg om de Nora i Et dukkehjem har: at det vidunderligste skal skje.

Boka kan anbefales, men den er dyr i forhold til innholdet. Kr 229.- for 117 små tekstsider (den har et mindre format enn vanlige innbundne bøker) er en drøy pris.

Ei kort NRK-melding kan gi falsk klimainformasjon

"Naturen er i stand til å ta hånd om mye mer CO2-utslipp enn det klimamodellen har regnet med til nå. Det viser ny forskning som er publisert i det velrennomerte tidsskriftet Geophysical Research Letters.

Forskning ved universitetet i Bristol tyder på at andelen av de menneskeskapte utslippene som blir værende i atmosfæren har vært konstant de siste 150 årene. Ifølge mange klimaforskere skal oppvarmingen skyte fart fordi naturen etter hvert ikke klarer å ta opp mer CO2, men ifølge Bristolforskerne øker naturen opptaket av CO2 i samme takt som utslippene øker."

Ovenstående er et opptak og avskrift fra NRK Dagsnytt den 11. november 2009. Innslaget kan lett gi inntrykk av at problemet med økt CO2 i atmosfæren er minimalisert, at oppvarmingen ikke vil skyte fart, eller at oppvarmingen stopper. Slik jeg tolker nyheten vil drivhuseffekten fortsatt øke, men ikke i turbofart, hvis funnene fra Bristol er korrekte.

Det Bristolforskerne har gjort, er å analysere data fra is i Antarktis samt andre historiske og statistiske data, mens klimapanelet i tillegg har benyttet datasimuleringer for framtidig utvikling. De nye resultatene tyder altså på at simuleringene er feil, men spørsmålet er bare om vi befinner oss i et så spesielt tidsskille at det vi ser i bakspeilet - historiske data - ikke har gyldighet?

En annen sak er at hvis dette er korrekt, så vil altså naturen, deriblant havene, ta opp mer CO2 enn tidligere beregnet. Dette vil føre til en enda raskere forsuring, slik at flere arter dør. Hva som er verst, forsuringen av havene eller økningen i drivhuseffekten, er ikke lett å si, men uansett er det like viktig som tidligere å få ned CO2-utslippene. Innslag som dette kan dessverre gi en oppfatning av at faren er over.

Det ville forøvrig vært meget interessant å vite hvem det er som har gitt NRK tips om denne saken, samt satt vinklingen. Mistanken går i retning av oljelobbyen eller Klimarealistene, men det har vel ikke en vanlig borger mulighet til å finne ut av..

Oppdatert den 13. november: Artikkel på forskning.no - "Konflikt om karbonets kretsløp"

Havet tømmes - skal vi ikke snart slutte å applaudere?

NRK startet tirsdag denne uka, den 21. september, en ny serie om fiske i Norge, ved hedersmannen Dag Lindebjerg. Jeg har all respekt for fiskerbefolkningen, men jeg syns ikke dette er tiden for å starte en hyllest av ei næring som holder på å tømme havet for fisk, gjennom et utstrakt overfiske.

Charles Glover, forfatter til boka "The end of the line", som også har blitt film, sier det slik: "The problem with world fisheries is nobody sticks up for the fish." Boka beskriver hvordan verdens fiskerier ødelegger fiskebestand etter fiskebestand gjennom alt for store kvoter, uregulert fiske og ikke minst ulovlig fiske. Redskap som skader fisk som det ikke tas vare på, og som ødelegger havbunnen (som bunntrål) er også mye av årsaken til nedgangen i fiskebestandene.

I første program i serien om fiske i Norge fulgte vi tre ulike kystfiskebåter ut på fangst, en som dorget etter makrell, en som drev garnfiske etter breiflabb, og en som brukte snurrevad for å fange torsk. Det var ingen problematisering av det de drev med, selv om det var mye å gripe tak i:

• Garnfiskerne nevnte at breiflabbfangstene hadde gått ned, og at gjennomsnittsvekten var lavere.
• Mye fisk falt av krokene under den automatiske innhalingen under makrelldorgingen. Anslagsvis en av fem fisker falt av, og var da naturligvis skadet. Hvordan det gikk med dem ble ikke nevnt med et ord.
• Snurrevad er en bunnredskap, og som sådan vil den skade bunnen (kanskje ikke så omfattende som en trål). Jeg la imidlertid merke til at det var fanget mange ulike fiskeslag, blant annet uer, som anbefales ikke fanget.

Som et ironisk sammentreff hadde NRK samme tirsdagskveld et annet program, i Brennpunkt-seien, kalt "Fanget av pirater". Det viste hvordan et dansk skip ble kapret av pirater utenfor Somalia. Vi fulgte forhandlingene om frigivelse, helt til det ble betalt 1,7 millioner dollar i løsepenger, og skipet ble løslatt.

Jeg kaller dette ironisk, fordi de somaliske piratene sier at de har tatt opp sin ulovlige virksomhet fordi utenlandske trålere som drev ulovlig fiske utenfor kysten deres, har ødelagt næringsgrunnlaget deres. Det skal bli interessant å se det programmet i serien som omhandler havfiskeriene. Vil det for eksempel fortelle oss om fabrikktråleren Atlantic Dawn, bygd i Norge med 44 millioner i offentlig støtte, som nå tømmer verdenshavene? Eller om Midøy Dakhla 1, som raner havet utenfor Vest-Sahara? Det er i alle fall verdt å merke seg at når demonstranter i Las Palmas roper "Pirater, ikke stjel fra oss!", så er det ikke somaliere de tenker på, men nordmenn.

Kraftutbygging gjør norsk natur rikere. – Eller ikke?

NTE (Nord-Trøndelag elektrisitetsverk) meldte opprømt i NTE-posten nr 2, 2009, at de under miljøundersøkelser før en småkraftutbygging hadde oppdaget en ny fiskeart i fylket, og påsto at den planlagte utbyggingen hadde gjort Nord-Trøndelags natur rikere. Hvitfinnet steinulke var funnet i elva Fiskløysa i Lierne (forøvrig like utenfor nyopplettede Lierne nasjonalpark). Det er en liten sensasjon, fordi den fra før bare kjent fra et par andre steder i landet, i Østfold og Finnmark.

Det var jo for så vidt en gladnyhet, men samtidig ble jeg litt irritert over vinklingen. Norsk natur ble vel egentlig ikke rikere fordi NTE oppdaget fisken, den var der jo fra før. Eller er det kanskje en variant av logikken: "Hvis en mann sier det han mener i en skog, og ingen kvinne hører ham, tar han fortsatt feil?" (Ken Robinson). Uansett vil jeg påstå at naturen på ingen måte blir rikere, men tvert i mot utarmes av små kraftutbygginger så vel som av store, ganske enkelt fordi elver og bekker tørrlegges, eller får sterkt redusert vannføring mellom magasin/inntak og kraftverk.

En annen grunn til min irritasjon var at Fiskløysa er min barndoms elv, og således har en spesiell plass i mitt hjerte. Ethvert inngrep her kjennes feil, selv om vi som smågutter var imponert over storfossen og så for oss hvordan den kunne drive et kjempevasshjul. Jeg mener at det har blitt så mange utbygginger av små vassdrag, at summen nærmer seg en stor utbygging. Og da begynner det å stride kraftig mot Jens Stoltenbergs nyttårstale i 2001, der han lovte at ”.. tida for de store vannkraftutbygginger er over.” Det er kanskje på tide å se på hvordan ”store” skal defineres?

Firmaet Småkraft er en viktig aktør innen utbyggingen av bekker og småelver over hele landet. Nylig åpnet de et flott kraftverk et annet sted jeg er knyttet til, i Steinsvika i Volda kommune. For øvrig til stor glede for min svigerfar, som syns at alt vann som ikke renner i rør er bortkastet. De fleste av bygdefolket ser positivt på utbygginga, som gir kjærkomment arbeid under anleggsperioden. Grunneierne, som har et samarbeid med Småkraft, får sikre inntikter i ti-år på ti-år. Knut Steinsvik har vært primus motor blant grunneierne, og han sier i en TV2-reportasje fra åpningen: ”Det har i hvert fall blitt et fint prosjekt som produserer mye strøm, med veldig små inngrep i naturen, og jeg kan også si at denne utbygginga var det ikke en eneste protest til.”

Jeg skjønner bygdefolket godt, fordi det er økonomien i slike og andre utbygginger som gjør det levelig i avkrokene under de rådende (miljø)politiske forhold. Samtidig fjerner kanskje utbyggingene flomtopper i farlige elver, slik at hus og heim er tryggere. Summen av alle inngrep tror jeg imidlertid blir negativt for landet på lang sikt, fordi vi aldri kan gjenskape fuktige fossegjel slik de var, eller fjerne sporene etter demninger og rørgater, dersom vi ønsker det.

Synnøve Austenå er tidligere stortingsreferent, nå pensjonist, og har i 40 år sittet stille og skrevet ned hva representantene for de ulike partiene har ment om all verdens saker, blant annet kraftutbygging. Ingen har noen gang spurt om hennes mening naturligvis, hun vært som lufta i stortingssalen – usynlig. Inntil for nylig i hvert fall. NRK hadde et innslag med henne i nyhets- og aktualitetsmagasinet ”Her&Nå” den 21. august 2009. Austenå hadde sett seg – unnskyld uttrykket – forbannet på småkraftutbyggingen, og fikk med hjelp av Her&Nå slippe til med å si sin mening til blant annet miljøvernminister Erik Solheim. Et av hovedinnvendingene hennes var at konsesjonsbehandlingen av små vannkraftverk (under 10 MW) er delegert til NVE. Avgjørelsene kan påklages til Olje og Energidepartementet. "Hadde det ikke vært mer naturlig om det var miljøverndepartementet som var ankeinstans", spurte hun.

Synnøve Austenå fremstår for meg som det lille barnet i eventyret ”Keiserens nye klær”. Hun leverer først en skikkelig bredside mot miljøvernministeren og legger så syrlig til: ”Skjønner du det?” Akkurat som Kåre Willoch, hvis samvittighet har våknet på gamle dager, avkler Synnøve Austenå politikerne all tåkeprat og røyktepper. Og tåkeprat er det nok av, slik det for eksempel framstår i et avsnitt i Revidert nasjonalbudsjett 2008, ”Investeringsincentiver for fornybar energi”. Tenketanken og ukeavisa Mandagmorgen tolket kapitlet slik: ”Private grunneiere kan til og med få penger utbetalt av staten hvis de vil bygge vannkraft, som del av det nye skatteopplegget.”

Det har altså vært en ønsket utvikling at Småkraft og andre har stått på, og det er nå konsesjonskø for vannkraft. NVE sitter med 550 ubehandlede søknader. Det ringer imidlertid ingen advarende bjelle i de styrende organer med tanke på miljøet, tvert i mot: Olje- og Energiminister Terje-Riis Johansen beklager situasjonen, har doblet bevilgningene til saksbehandling, og forventer at hastigheten på behandling av søknader øker.

Det er aldri populært å kritisere en suksess, det være seg en energiutbygging, en børsboble, et opphetet boligmarked, et lakseoppdrettseventyret eller et pyramidespill. Og hva skal vi gjøre da - energi trenger vi! Det eneste som er sikkert, er at når ting til slutt går ad undas, så er det ikke måte på ansvarsfraskrivelse og håndvasking hos de involverte. Jeg og mange andre tror at vi er i ferd med å gjøre et betydelig og grovt feilgrep i norsk natur, men det gjøres umerkelig, bit for bit. Det gjenstår å se om steinulken og andre arter, mange som verken har blitt eller blir funnet, overlever dette glupske århundret.

Lærebokfjellene

Via heidigro på Twitter fikk jeg vite at India skal utstyre hver av de 1,2 milliarder innbyggerne sine med et nytt biometrisk ID-kort. Hvis vi antar at hvert kort er 1 mm tykt, blir det en stabel på 1200 km - tolv hundre kilometer - 150 ganger høyden på Mount Everest.


Hvis hvert menneske i verden skal utstyres med lærebøker av papir opp gjennom skolegangen, blir det minst en stabel på en meter pr. person. (Det er vel rettferdig at hele verdens befolkning får det som av mange anses som en nødvendighet for norske elever?) Hvilke dimensjoner disse bokfjellene får, vil jeg ikke en gang prøve å anslå. Sammenligner vi ID-kortet og bokstabelen, må vi bare slå fast at det er det vanvittige antallet mennesker som overbelaster jorda. Å gå over til digitalt transportert informasjon er et lite, men viktig bidrag til å bremse miljøødeleggelsene og redde skogene.

Lærere slår på skåka og mener merra

Ønsket om å ha en lærebok som en monolittisk og autoritativ kunnskapskilde står sterkt i den norsk skolen. Faren for at den forsvinner har utløst mange innlegg i aviser og i NDLA-gruppen på D&B. Når bøker sammenliknes med digitale læremidler, blir det ofte henvist til hvor mye bedre det er å lese tekst på papir enn på skjerm. At boka er visuelt bedre er ganske sikkert en (forbigående?) fordel, men selve lesingen er bare en brøkdel av de mulighetene man har med bruk av pc kontra bok. Når elever i stor grad misbruker pc-en, kommer det nok av at lærerne ikke har oppdaget pc-ens muligheter som læringsverktøy, eller at de ikke klarer å motivere elevene til å ta den i bruk på en effektiv måte.

I diskusjonen om læremidler var det en lærer (jeg har glemt kilden, sitatet er etter hukommelsen) som stilte det retoriske spørsmålet: "Er det meningen at lærere hele tiden skal sjekke hva som er gjeldende viten i faget sitt nå da?" – Underforstått at lærerens kunnskap pluss læreboka (som etter innføringen av gratisprinsippet vil være mellom ett og fire(?) år gammel) bør være tilstrekkelig til å gjennomføre undervisningen. Svaret er kanskje at man ikke trenger å være på kontinuerlig leting, men at man finner noen gode kilder og lærer seg hva RSS er. På den måten kan man få en jevn strøm av faglige nyheter servert direkte på skjermen.

Jeg tror at kjernen i kritikken mot digitale læremidler, NDLA og pc i skolen er av typen: lærerne slår på skåka og mener merra. Uenigheten går egentlig på helt grunnleggende oppfatninger av hva undervisning og læring er, ikke om det er vondt å lese på skjerm eller ikke. Det saken gjelder er oppsummert i et sitat av Paulo Freire (via Plinius): "Lærerne opptrer som kunnskapsbanker – og deler ut mynter av oppsamlet kunnskap til studentene."

Plinius henviser også til en artikkel av Don Tapscott, der han skriver: "In the industrial model of student mass production, the teacher is the broadcaster. A broadcast is by definition the transmission of information from transmitter to receiver in a one-way, linear fashion. The teacher is the transmitter and student is a receptor in the learning process. The formula goes like this: "I'm a professor and I have knowledge. You're a student, you're an empty vessel and you don't. Get ready, here it comes.""

Det ovenstående er naturligvis den tabloide utgaven, men jeg tror kjernen i det er korrekt. Når lærere vil fortsette å undervise slik de alltid har gjort (og kanskje slik de selv ble undervist), er det under falsk flagg: påberopelse av metodefrihet. Endring av praksis er nødvendig, men det er smertelig og vanskelig, fordi man ikke vet hva man skal gjøre.

Svaret på hva man bør gjøre er enkelt og samtidig vanskelig: lærere må være nysgjerrige og villige til å lære. Læreren som lærende er et nøkkelbegrep i denne sammenhengen. Ledelsen på den enkelte skole har et stort ansvar for å lede utviklingen og å trekke fram de gode eksempler til etterfølgelse. Kunnskap fra landets skolefaglige IKT-konferanser må komme bedre til nytte. Det har vært en stor kjerne av Tordenskjolds soldater som fyller radene på konferansene, det bør det bli en endring på.