Lærere slår på skåka og mener merra

Ønsket om å ha en lærebok som en monolittisk og autoritativ kunnskapskilde står sterkt i den norsk skolen. Faren for at den forsvinner har utløst mange innlegg i aviser og i NDLA-gruppen på D&B. Når bøker sammenliknes med digitale læremidler, blir det ofte henvist til hvor mye bedre det er å lese tekst på papir enn på skjerm. At boka er visuelt bedre er ganske sikkert en (forbigående?) fordel, men selve lesingen er bare en brøkdel av de mulighetene man har med bruk av pc kontra bok. Når elever i stor grad misbruker pc-en, kommer det nok av at lærerne ikke har oppdaget pc-ens muligheter som læringsverktøy, eller at de ikke klarer å motivere elevene til å ta den i bruk på en effektiv måte.

I diskusjonen om læremidler var det en lærer (jeg har glemt kilden, sitatet er etter hukommelsen) som stilte det retoriske spørsmålet: "Er det meningen at lærere hele tiden skal sjekke hva som er gjeldende viten i faget sitt nå da?" – Underforstått at lærerens kunnskap pluss læreboka (som etter innføringen av gratisprinsippet vil være mellom ett og fire(?) år gammel) bør være tilstrekkelig til å gjennomføre undervisningen. Svaret er kanskje at man ikke trenger å være på kontinuerlig leting, men at man finner noen gode kilder og lærer seg hva RSS er. På den måten kan man få en jevn strøm av faglige nyheter servert direkte på skjermen.

Jeg tror at kjernen i kritikken mot digitale læremidler, NDLA og pc i skolen er av typen: lærerne slår på skåka og mener merra. Uenigheten går egentlig på helt grunnleggende oppfatninger av hva undervisning og læring er, ikke om det er vondt å lese på skjerm eller ikke. Det saken gjelder er oppsummert i et sitat av Paulo Freire (via Plinius): "Lærerne opptrer som kunnskapsbanker – og deler ut mynter av oppsamlet kunnskap til studentene."

Plinius henviser også til en artikkel av Don Tapscott, der han skriver: "In the industrial model of student mass production, the teacher is the broadcaster. A broadcast is by definition the transmission of information from transmitter to receiver in a one-way, linear fashion. The teacher is the transmitter and student is a receptor in the learning process. The formula goes like this: "I'm a professor and I have knowledge. You're a student, you're an empty vessel and you don't. Get ready, here it comes.""

Det ovenstående er naturligvis den tabloide utgaven, men jeg tror kjernen i det er korrekt. Når lærere vil fortsette å undervise slik de alltid har gjort (og kanskje slik de selv ble undervist), er det under falsk flagg: påberopelse av metodefrihet. Endring av praksis er nødvendig, men det er smertelig og vanskelig, fordi man ikke vet hva man skal gjøre.

Svaret på hva man bør gjøre er enkelt og samtidig vanskelig: lærere må være nysgjerrige og villige til å lære. Læreren som lærende er et nøkkelbegrep i denne sammenhengen. Ledelsen på den enkelte skole har et stort ansvar for å lede utviklingen og å trekke fram de gode eksempler til etterfølgelse. Kunnskap fra landets skolefaglige IKT-konferanser må komme bedre til nytte. Det har vært en stor kjerne av Tordenskjolds soldater som fyller radene på konferansene, det bør det bli en endring på.